Under åpen himmel

SEN AVGANG. Det er blitt skumring før vi har kommet halvveis.

SEN AVGANG. Det er blitt skumring før vi har kommet halvveis.

BÅLBRENNING. Siri samler tørt gress til opptenning av bål.

BÅLBRENNING. Siri samler tørt gress til opptenning av bål.

Det er eldstejenta som foreslår det: Sesongens siste båltur. La presenningen og teltet bli igjen hjemme og sove under åpen himmel, før myggen og knotten inntar skogen. Hvilken far kan si nei til slikt?

Det blir sent før vi kommer oss avgårde. Igjen. Men det er vi likeglade med. Det er fredag, det er slutten på uka og det er deilig vær. Det er tre glade vandrere som tar fatt på en liten gåtur gjennom vårskogen i den begynnende skumringen, med rugda flyvende fram og tilbake over tretoppene mot den stadig mørkere himmelen. Den lille barnålstien leder oss gjennom nærskogen, tar oss ned den bratte bakken mot skiløypa og geleider oss over den lille broen. Så tar vi farvel med stien, går inn i natten mellom ranke furustammer og over lyng og lav.

Følelsen av å sitte ved et bål som døtrene dine har laget, nesten helt selv, se gleden over ansvaret gløde om kapp med tyriveden. Å legge seg i soveposen og la øynene finne hvile i nattehimmelen over, høre den lette pusten fra barna som sover ved siden av.

SESONGENS SISTE BÅL. I perioden 15. april til 15. september er det et generelt forbud mot å gjøre opp ild i skogsmark.

SESONGENS SISTE BÅL. I perioden 15. april til 15. september er det et generelt forbud mot å gjøre opp ild i skogsmark.

UNDER ÅPEN HIMMEL. Det er en spennende opplevelse å overnatte uten telt eller gapahuk.

UNDER ÅPEN HIMMEL. Det er en spennende opplevelse å overnatte uten telt eller gapahuk.

Det blir kaldt denne natten, men det legger vi først merke til når vi finner litt rim på sekken neste morgen og ser på termometeret – tre streker ned på den blå skalaen. Jentene fyrer opp et morgenbål, og det er vanskelig og si hva som varmer meg mest, jentenes glede ved å være ute, bålet eller sola, som også vil være med.

Vi har ingen hast med å gå hjem igjen, én sitter ved bekken og hører på vannet, med tanker som vandrer til sommerens badeturer, en annen går på oppdagelse, snart ved leiren, snart på den andre siden av bekkekløften, høyt der oppe i den åpne furuskogen. Det er vemodig og fint på en gang. Sesongens siste båltur.

UNG BÅLFYRER. Det er stas å få lov til å fyre bål selv. La barna få prøve seg under oppsyn.

UNG BÅLFYRER. Det er stas å få lov til å fyre bål selv. La barna få prøve seg under oppsyn.

BÅLSLUKKING. Vi henter vann i bekken til å slukke bålet med.

BÅLSLUKKING. Vi henter vann i bekken til å slukke bålet med.

Advertisements
Publisert i Barn og friluftsliv, Turberetninger | Merket med , , , , , , , | 12 kommentarer

På ville veier i Rondane

PÅ VILLE VEIER. Vi går vilt på ski og fyker over myrer, mellom trær og over bekker på påskeferie i Rondane.

PÅ VILLE VEIER. Vi går vilt på ski og fyker over myrer, mellom trær og over bekker på påskeferie i Rondane.

Så står vi der. Påskeferien 2012. Skiløypa ligger foran oss som en tynn skorpe av is. Tuster av gress og lyng stikker opp mellom trærne ved siden av. Et par forsiktige stavtak, litt diagonalgang – joda, dette kan gå. Med svært lave forventninger til skiføret skal det lite til før vi lar oss glede. Det hjelper når et lett dryss av nysnø legger seg som florlett optimisme over landskapet i løpet av natta.

Men det er ikke løypene som byr på påskens største ski-opplevelse. Mildværet og den etterfølgende kuldeperioden gir nye muligheter: Vi kan gå vilt.

– Gå vilt, sier du? Ja. Gå vilt. Gå akkurat der vi ønsker – inn mellom trærne, over myrflater, opp bakker, ned bakker. Med den største letthet. Og ikke bare går vi, neida, vi skøyter i vill fart og sikk-sakker mellom krokete fjellbjørker og lavkledde graner akkompagnert av jubelrop og pur skiglede. Over den steinharde snøflaten som ennå ikke har overgitt seg til solens overmakt og ligger der med et tynt lag pudrete styresnø på toppen, erobrer vi nytt terreng og gir blaffen i de sørgelige restene etter vinterens hvite trikkeskinner.

Det er nok overveiende sannsynlig at det hadde gått raskere å følge den lille resten av skiløype. Vi kan i hvert fall ikke hevde at vi tok den korteste veien. Men det bryr vi oss ikke om. Den morsomste veien fra A til B går nemlig til høyre for den grove furua, over vårbekken, i stor hastighet over myra, fem raske svinger mellom ungbjørkene og til venstre for den gamle grana nederst i hellet.

OVER MYRA. Den morsomste veien fra A til B går til høyre for den grove furua, over vårbekken, i stor hastighet over myra …

OVER MYRA. Den morsomste veien fra A til B går til høyre for den grove furua, over vårbekken, i stor hastighet over myra …

Publisert i Barn og friluftsliv, Rotekassa | Merket med , , , , , , , | 2 kommentarer

Skuffelse på vårisen

 

– Til våren, når varmen kommer, og vi kan kose oss på isen, da skal vi pilke!

Men hvem hadde vel trodd at varmen skulle komme slik den gjorde i år? Det begynner å spøke litt for pilketuren vår. Isen i lavlandet er skummel, hvis det da er noen is, men ferske rapporter gir grønt lys i høyden.

Vi labber innover på truger. Helt unødvendig i grunnen, nærmest et desperat forsøk på å holde fast på vinteren. Mellom Kongsdammen og Stordammen er det ikke snø og vi setter digre fotavtrykk i lyngen. Isen er dekket av et tykt lag slaps etter de siste mange dagene med varme.

Og så regn! Vårt nye superlette hjem på 1,3 kilo kommer fram i en fart og er nesten oppe før det slutter å regne. Vi borer opp en rekke hull i en fart, trer maggot på krokene og drar forventningsfulle i gang vårt kollektive fiske-prosjekt – en pilkearmada klar til å erobre abboren, ja, og kanskje en og annen slenger av en ørret. Pimplene glimter i den lave vårsola, mens pilkestikkene trakteres med utspekulert oppfinnsomhet.

PILKETUR. Vi borer  forventningsfulle opp en rekke hull i jakten på abboren.

PILKETUR. Vi borer forventningsfulle opp en rekke hull i jakten på abboren.

PILKING PÅ VÅRISEN. – Abbor, ørret, røye, hver så snill, bare et lite napp?

PILKING PÅ VÅRISEN. – Abbor, ørret, røye, hver så snill, bare et lite napp?

– Ikke det, nei? Da prøver vi noe annet. Jeg legger vekk det grove skytset og lirker en liten mormyshka ned i dypet, lar den lille stikka bevege seg med forførende små rykk. De andre gir opp kampen, går slukøret av isen, men ikke jeg, ikke nå, denne karen skal nok vise at det er fisk å få.

I hvert fall fem minutter til. Så slipper min lille rest av tålmodighet opp. Jeg kikker opp mot himmelen:

– Mm, ja, den er nok litt værsjuk, ja. Jeg gjør meg litt viktig, maler på meg en kjennermine og forsøker å lappe litt på mitt smuldrende ego. Men egentlig har jeg ikke peiling. Null napp, ingen sprellende fisk på isen, ingen sprøstekt abbor. Det gjør ikke noe. Det blir en fin kveld likevel.

MORMYSKHA. Vi legger bort det grove skytset og satser i stedet på mormyshkaen.

MORMYSKHA. Vi legger bort det grove skytset og satser i stedet på mormyshkaen.

ISBOR. Et soleklart eksempel på hvordan et isbor ikke skal ligge. Men Mora-boret ser nå pent ut i det lave vårlyset.

ISBOR. Et soleklart eksempel på hvordan et isbor ikke skal ligge. Men Mora-boret ser nå pent ut i det lave vårlyset.

GOLITE SHANGRI-LA 5. Kveldssola lyser på vårt nye 1,3 kilo tunge lettvekst-hjem for fire personer.

GOLITE SHANGRI-LA 5. Kveldssola lyser på vårt nye 1,3 kilo tunge lettvekst-hjem for fire personer.

VANN I BØTTER OG SPANN. Ingen grunn til å smelte snø når man har med isbor.

VANN I BØTTER OG SPANN. Ingen grunn til å smelte snø når man har med isbor.

Neste morgen er en av disse vårdagene, der sola rekker generøst ut mot oss: Vi er organiske solcellepaneler, klare til å løse energikrisa, der vi myser i det skarpe lyset fra åpningen av teltet. Det er en av disse dagene, der ingenting haster, der alle gjøremål der hjemme forsvinner i glemsel bak den blå himmelen. Det skinner i isen, det varmer i sjela – hvem kan vel være skuffet over at abboren ikke vil vise seg i dag heller?

Okay, da.

Så er jeg vel litt skuffet.

VÅRTEGN. Årets første hestehov er en grei erstatning for manglende abbor.

VÅRTEGN. Årets første hestehov er en grei erstatning for manglende abbor.

Publisert i Barn og friluftsliv, Fiske, Turberetninger | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Myten om den spreke nordmann

MYTEN OM DEN SPREKE NORDMANN. Vi er skapt til bevegelse. Ute

MYTEN OM DEN SPREKE NORDMANN. Vi er skapt til bevegelse. Ute.

Statistisk sett er vel det å sitte stille noe av det farligste vi gjør. Vi er bygd for bevegelse og forfaller kjapt ved stillesitting. Da er det bra at vi nordmenn er født med ski på beina: Vi starter opp et aktivt liv så snart vi myser ut mot verden etter å ha forlatt mors liv, der kan ingen slå oss. Eller? Statistisk sentralbyrå har et annet bilde av oss. Myten om den spreke nordmann står for fall. I forhold til våres med-europeere skiller vi oss ikke ut med hensyn til tiden vi bruker på friluftsliv eller idrett.

Nei, vi nordmenn er født med rompa solid plantet i et bilsete. Og der blir vi, i en sky av svevestøv, eksos og irritasjon over disse hersens syklistene. Vi leser hjerteskjærende skildringer i avisene om råkjøring ved barneskolene med påfølgende krav om sikrere skolevei. Hvem er det som råkjører, spør du? – Foreldre på vei til skolen for å levere barna. Flertallet av alle skoleelever går ikke til skolen selv. Og når vi blir voksne, fortsetter vi samme vei: Over halvparten av alle reiser kortere enn én kilometer foregår med bil. Én kilometer …

Jeg innrømmer glatt at jeg er en særing. Jeg liker å sykle til jobben. Ikke har jeg tatt kjørekortet ennå heller. Paradoksalt nok kunne jeg trengt det nå i vinter. Ikke på grunn av jobbtransport. Nei, her føyer jeg meg pent inn i statistikken som viser at fritidsaktivitetene våres står for en stadig større andel av vårt samlede CO2-utslipp: Jeg trenger lappen til å kjøre ungene på skitrening, når min bedre halvdel har kveldsvakt.

Du er sprek du, Mikkel, sier noen en gang i blant. Jeg skulle ønske jeg kunne si: Ja, jeg er sprek. Men jeg kan ikke det, ikke på det grunnlaget. I sommerhalvåret bruker jeg langt under en time til sammen, om vinteren kryper tiden opp over en time. Fire ganger i uka. Er det sprekt? Ville vi sagt at det var sprekt for noen få tiår tilbake? Hva har skjedd med oss?

Når kommer jeg så til poenget, spør du? Jo, vi har alle hver vår terskel for ubehag. Sånn er det. Men dette er ikke nødvendigvis en statisk størrelse vi er født med. Som foreldre kan vi ta et aktivt valg i forhold til barna våres: Å lære dem at det er godt å bruke kroppen. Å lære dem at det å være litt våt eller kald ikke er jordens undergang. Å lære dem at vi er skapt til bevegelse. Ute.

Læringsarenaen ligger rett rundt hjørnet: På vei til barnehagen, på vei til skolen. I skogen bak huset.

Vi kan ikke begynne tidlig nok.

Publisert i Barn og friluftsliv, Rotekassa | Merket med , , , , , , , , | 8 kommentarer

Å gå over bekken etter våren

Å GÅ OVER BEKKEN ETTER VÅREN.

Å GÅ OVER BEKKEN ETTER VÅREN.

Den viste seg fram litt før vinterferien, kom så forbi oss i bjørkebeltet til fjells i Rondane, og nå, nå er våren her for godt. Jada, det kommer kanskje en snøbyge eller to til, men det tenker vi ikke på nå, Siri og jeg, mens vi går innover stien bak huset. Å kjenne støvlene treffe barmark, blåbærlyng som stryker langs beina, en dompap synger et sted derinne og en varm vind gir oss en klem bakfra. Og lukker man øynene, kan man høre våren klukke og le under snøen, det risler i små bekkesig og drypper fra mosen.

Så er vi framme ved bekken. En svart stripe gjennom den hvite vårsnøen. Det glimter i litt sand på bunnen. Vi følger vannet litt nedover, smiler, sprudler om kapp med bekken, snakker om alle planene vi har for sommerhalvåret. En enkel glede. På den andre siden av bekken har våren fått enda bedre tak.

Publisert i Barn og friluftsliv, Natur | Merket med , , , , , | 2 kommentarer

Shangrila i snøen

PÅ TELTTUR I HAGEN. GoLite Shangri-La 5 skal testes ut før vi skal på fjelltur til Rondane.

PÅ TELTTUR I HAGEN. GoLite Shangri-La 5 skal testes ut før vi skal på fjelltur til Rondane.

Det er tirsdag. Vinterferien ligger foran oss og venter bare noen få dager unna. En vinterferie litt ut over det sedvanlige: Vi skal på et reportasjeoppdrag til Rondane. Fjelltur, med andre ord. Vinterstid. Det betyr en haug med soveposer, liggeunderlag og hva vet jeg for å holde varmen. Vi har et ønske om å droppe pulken for å slippe å slåss med den på togturen opp til Otta. Da må vi slanke ryggsekkene så mye vi kan, men innenfor det forsvarlige – vi skal tross alt opp på høyfjellet. Vårt nyinnkjøpte pyramidetelt GoLite Shangri-la 5 kapper fort tre kilo av vekten til vårt allerede lette Helsport Fjellheimen Camp 4. Men vil det duge på fjellet? Første bud er å teste ut hvordan det er sove i teltet uten innerteltet. Siri innvilger i å være prøvekanin. Med en helg full av skirenn har vi blinket ut denne tirsdagen til vår lille test. Teltet reises et par meter fra husveggen. Liggeunderlagene kommer på plass, doble soveposer likeså, og litt senere kan en ullkledd Siri legge seg for natten. Selv følger jeg etter et par timer senere.

ULL FRA TOPP TIL TÅ. Siri er klar til vinternatta.

ULL FRA TOPP TIL TÅ. Siri er klar til vinternatta.

RETT PÅ SNØEN. Det fungerte fint å droppe innerteltet. Ved å sette støvelsnutene under liggeunderlagene, unngikk vi å rulle av.

RETT PÅ SNØEN. Det fungerte fint å droppe innerteltet. Ved å sette støvelsnutene under liggeunderlagene, unngikk vi å rulle av.

Man skal ikke bry seg for mye om hva andre tenker, ei heller naboene. Likevel kan jeg ikke la være å humre litt av oss, der vi ligger og purker på den lille terrassen bak rekkehuset.

Vi sover i og for seg godt denne natten. Teltet virker romslig nok. Det skal visst også kunne tåle en del vind. Jeg er likevel skeptisk når jeg ser de store flatene og de sparsomme bardunfestene. Og når jeg setter meg på sykkelen på vei til jobben om morgenen, er valget lett – vi går for det tyngste alternativet. Så får vi finne vårt Shangrila i skogen til våren.

Publisert i Barn og friluftsliv, Rotekassa | Merket med , , , , , , , | 8 kommentarer

Vintertelting med barn – Nordlys og sangsvaner over Blefjell

Det var vinter. Det var snø. Og foran oss lå en hvit uke uten de store planene – vinterferien 2011. Idéene var mange, men valget lett: Vi dro til Blefjell. Soveposer, liggeunderlag, telt, mat, klær, kokeutstyr, kosebamser og radio ble fordelt på ryggsekker og pulken. Fjellet ga oss fire uforglemmelige dager med lav puls og høy himmel.

Les reportasjen og se flere bilder i Snø & Ski nr 1 2012.

SOLOBUA. Vi kommer forbi Solobua på vei innover løypa mellom Liatoppen og Strutåsen

SOLOBUA. Vi kommer forbi Solobua på vei innover løypa mellom Liatoppen og Strutåsen.

ALENE PÅ BLEFJELL. Vi skjærer vekk fra løypa mellom Liatoppen og Strutåsen og lar fjellet åpne seg foran oss.

ALENE PÅ BLEFJELL. Vi skjærer vekk fra løypa mellom Liatoppen og Strutåsen og lar fjellet åpne seg foran oss.

SANGSVANER TIL FJELLS. Fire sangsvaner overrasker oss på vei innover fjellet.

SANGSVANER TIL FJELLS. Fire sangsvaner overrasker oss på vei innover fjellet.

PUDDERGLEDE. Jentene finner en bakke perfekt til skileik rett ved leirplassen.

PUDDERGLEDE. Jentene finner en bakke perfekt til skileik rett ved leirplassen.

SØLVFARGET VINTERLANDSKAP. Landskapet får et skjær av sølv rett før skumringstimen.

SØLVFARGET VINTERLANDSKAP. Landskapet får et skjær av sølv rett før skumringstimen.

DEN GYLNE TIMEN PÅ BLEFJELL. Fargeskiftene er dramatiske i løpet av dagen.

DEN GYLNE TIMEN PÅ BLEFJELL. Fargeskiftene er dramatiske i løpet av dagen.

GØY PÅ FJELLET. Jentene blir ute og leker selv om mørket legger seg over Blefjell.

GØY PÅ FJELLET. Jentene blir ute og leker selv om mørket legger seg over Blefjell.

NORDLYS OVER BLEFJELL. Spinkle grantrær står i silhuett mot et iriserende grønt nordlys over Strutåsen.

NORDLYS OVER BLEFJELL. Spinkle grantrær står i silhuett mot et iriserende grønt nordlys over Strutåsen.

RIMTÅKE. En natt legger rimtåken fra seg et tynt lag hvitt over fjellet.

RIMTÅKE. En natt legger rimtåken fra seg et tynt lag hvitt over fjellet.

LEVEGG. Alle hjelper til med å bygge levegg, så vi kan sove trygt i det kraftige blåseværet som er meldt.

LEVEGG. Alle hjelper til med å bygge levegg, så vi kan sove trygt i det kraftige blåseværet som er meldt.

VINTERGLEDE. Vi er storfornøyde etter uforglemmelige dager på Blefjell, ikke langt fra Liatoppen.

VINTERGLEDE. Vi er storfornøyde etter uforglemmelige dager på Blefjell, ikke langt fra Liatoppen.

Publisert i Barn og friluftsliv, Turberetninger | Merket med , , , , , , , , , | 6 kommentarer