Fiskeløs

 

FISKETUR PÅ VÅREN. Det spørs om barna får napp i det svarte, kalde vannet.

FISKETUR PÅ VÅREN. Det spørs om barna får napp i det svarte, kalde vannet.

Vi står og kikker ned i det beksvarte vannet en sen ettermiddag i påsken. Mars har vært god og varm, snøen er for det meste smeltet unna og vårløsningen over før den riktig kom i gang. Jeg har latt tenkara-stangen bli igjen hjemme og tatt med kraftigere midler – mark og spinner bør vel kunne lure en dorsk vår-ørret. Og det er viktig at vi gjør akkurat det, lurer en ørret, for vi har besøk fra Danmark, besøk som gjerne vil ha en fiskeopplevelse her på tampen av påsken. Selv om våren er godt i gang, er det fortsatt is på vannene. Derfor står vi her. Ved lurebekken.

Jeg burde egentlig visst at det var fåfengt. Riktignok lurte jeg noen hyggelige små-ørret her i midten av november, men når vannet renner kaldt og svart på våren har ørreten åpenbart vært i vinterdvale for lenge. Det er likegyldig hva vi gir den av muligheter, her, i god-kulpen, det er ikke den minste antydning til liv dernede. Det hjelper ikke at jeg peker på den bittelille bakevjen foran den vesle klippen, det hjelper ikke at både markklyser og spinner finner veien til selveste kongeplassen i kulpen. Den vil ikke.

Jeg tar følget ned til den største kulpen. Der hvor det alltid er fisk å få. Bare ikke om våren. Og som for å underbygge mine dårlige fiske-erfaringer på denne årstiden, viser de små jegerne der nede i det svarte ingen interesse her heller.

Nå kan du fort få den ideen at dette er en mislykket tur. At vi henger med hodet, gjemmer bort smilene og kommer med bitre, magesure kommentarer. Men vi gjør ikke det. Vi går langs bekken på gamle elgtråkk, snart nede i bunnen av bekkekløften, snart oppe langs kanten, passerer mosegrodde kjempesteiner, lar rislingen av vann fylle våre ører, studerer spettens arbeid på et vindfall. Vi lytter til bokfinkens vårsang og ser meisene virvle gjennom trekronene. Og når barna løper gjennom strålene fra den lave kveldssola mellom furutrærne og lyngtuene gløder opp i dagens siste lys, da skjønner jeg det:

Man går aldri tomhendt hjem fra en fisketur.

FISKELØSE. Men vi er glade likevel. Man går aldri tomhendt hjem fra en fisketur.

FISKELØSE. Men vi er glade likevel. Man går aldri tomhendt hjem fra en fisketur.

Advertisements

Om Mikkel Soya

Outdoor magazine writer, author and photographer with a soft spot for biking and paddling.
Dette innlegget ble publisert i Barn og friluftsliv, Fiske og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s