Brownies og kakao på dopinglista

MÅLET ER HALLHYTTA. Sif leder an i sporet og bestemmer seg for at det er på tide å ta langrennskiene fatt helt til Hallhytta

MÅLET ER HALLHYTTA. Sif leder an i sporet og bestemmer seg for at det er på tide å ta langrennskiene fatt helt til Hallhytta.

Endelig er det nok snø. Silkeføre. Vi kan ta ski og staver i hendene, gå et par hundre meter, så er vi inne på det vesle scootersporet. Og det er akkurat det vi gjør, Sif og jeg. Løypa snor seg rundt de ranke furutrærne, svinger over en liten myr mellom boligfeltene, inn i skogen, ned en kneik, over gamleveien og fram til hovedløypa. Far og datter. Og jeg kan ikke unngå å legge merke til det: Hun har blitt stor. Bevegelsene går av seg selv, hun strekker ut i elegant, florlett diagonalgang, staker over flatene med kraftige dobbelttak og spretter opp små kneiker i fiskebein. Vi går og prater om løst og fast, skynder oss ikke, vi har tid nok. Og når hun sier at hun vil gå til Hallhytta, da kjenner jeg at vi voksne i hvert fall må ha gjort noe riktig i løpet av denne jentas elleve år lange liv. Det er hun som ønsker å tøye strikken, og jeg har bare å følge på. Jeg lager et raskt overslag i hodet over matsituasjonen og fordeler den jevnt ut over den resterende delen av turen.

HALLHYTTA ER HALVVEIS. Vi når fram til den hyggelige lille hytta til Fiskum idrettslag og tar en kjapp pause før vi returnerer sydover igjen

HALLHYTTA ER HALVVEIS. Vi når fram til den hyggelige lille hytta til Fiskum idrettslag i tre-tiden og tar en kjapp pause, før vi returnerer sydover igjen.

Festet er greit, men heller ikke mer. Skogsløypa går over kuler og staup og svinger inn og ut mellom trærne, som står tett inntil løypa. Bakkene er korte, men krappe. Så er vi framme ved den lille hytta. Uten en krone på lomma, selvsagt, for da vi gikk hjemmefra, var dagens mål mer ydmykt. Vi stikker hodet innom den knøttlille, lune hytta, varmer os litt, får en kjapp prat med kjente, skriver i hytteboka og tusler ut igjen. I beste norske tradisjon om måtehold og beskjedenhet takker jeg selvsagt nei, da den ene hyttevakta stikker hodet ut døra og spør om vi ikke vil ha en gratis toddy før vi drar. Vi har ikke mye tid å gå på om vi skal nå hjem før mørket, og vi tar heller en god pause halvveis på hjemturen.

LANG SØNDAGSTUR. Vi føler oss heldige som kan begynne skituren hjemmefra og gli kilometer etter kilometer gjennom vinterskogen

LANG SØNDAGSTUR. Vi føler oss heldige som kan begynne skituren hjemmefra og gli kilometer etter kilometer gjennom vinterskogen.

Vi klyver over Storåsen, slipper oss ned en frisk utforkjøring og går i fint driv mot Aspeseter, mot kakao og kake. Og vi trenger det nå, begge to. Vi ruller ut liggeunderlaget på en liten benk, kryper inn i varmejakkene, setter oss inntil hverandre og tar for oss av eplekake, brownies og kakao.

– Ah, dette er den beste brownie jeg noen gang har smakt, gliser Sif. Og hun sier det ikke fordi hun selv har bakt den, selv om hun riktignok har det, nei, denne kakebiten har i seg smaken av skitur, av snøkledd vinterskog og blå Swix, av den gode følelsen av å ha brukt kroppen. Av frisk januarluft. Og selv om kakebiten er kald, lar vi oss varme av denne stunden, far og datter, vi kjenner begge på øyeblikket. Her. Nå.

Så tar vi fatt på de siste seks kilometerne hjem. Sif fyker avgårde som skutt ut av en kanon. Hun kaster seg på stavene, sitter i hockey ned bakkene og skøyter rundt svingene i bånn med uante krefter. Vi spiser raskt opp tre-fire kilometer, tjue minutter, så ebber kreftene ut igjen, akkurat i tide til at vi får skrudd ned tempoet og nytt et par forfrosne fuglekonger, bare et par meter unna. De små fjærballene enser oss ikke, men skynder seg å fylle magene for å ha noe å stå imot med gjennom den lange, kalde natten. Skumringen innhenter oss og lyktene langs veien er tent, da vi til slutt tar av oss skiene og rusler de siste meterne hjem.

Jeg er ikke tilhenger av doping. Bare så det er sagt. Men mon tro om ikke brownies og kakao snart havner på dopinglista.

SKUMRING. Mørket legger seg rundt oss, mens vi tar beina fatt de siste hundre meterne hjem

SKUMRING. Mørket legger seg rundt oss, mens vi tar beina fatt de siste hundre meterne hjem.

Reklamer

Om Mikkel Soya

Outdoor magazine writer, author and photographer with a soft spot for biking and paddling.
Dette innlegget ble publisert i Barn og friluftsliv og merket med , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

7 svar til Brownies og kakao på dopinglista

  1. Helge sier:

    Det der hørtes helt fortrefflig ut. Har en datter på omtrent samme alder. Begynner og fatte noe intresse for friluftsliv. Hadde en fin tur på ski forige uke med ho på ca 3km. Mon tro om det spirer en friluftspire i den jenta!!
    Utolig inspirerende å lese på sia deres.

  2. Takk for hyggelig kommentar, Helge. Håper dere får mange fine turer sammen!

    Turhilsen Mikkel

  3. Elisabeth sier:

    Veldig fin blog du har! Inspirerende lesing. I kveld blir det skitur med 8 åringen med innlagt middag på Ullevålseter takket være inspirasjonen fra deg 🙂

  4. Tilbaketråkk: Ingen grenser | Villmarka rundt hjørnet

  5. Asle B.Rindsem sier:

    Inspirerende lesing. Selv er jeg en «ihuga» tilhenger av friluftsliv. Og liker å være ute til enhver tid. Og å lese om dine opplevelser er insdpirerende lesing. Prøver å følge deg så godt jeg kan.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s