Fiskefeber

Det har vært en lang, fin vinter i år. Stabilt skiføre siden slutten av oktober. Både fjellski og konkurranseski har fått lufte seg. Og ennå er ikke vinteren over i fjellet. Men jeg tror ikke jeg kommer til å oppsøke den til fjells denne påsken. Jeg har fått feber. Fiskefeber.

Fiskefeber

Fiskefeber. Bildet er tatt på villmarksmessa i Lillehammer. En skog av fluestenger og haspelstenger, til lett og til tungt fiske, og i slike mengder at man ble svimmel og lett kunne få et akutt tilfelle av - fiskefeber!

Jeg er ikke typen som i løpet av vinteren sitter og ruger tungt over bindestikka og kreerer den ene flua etter den andre, alt imens dagdrømmene snurrer som en film i bakhodet med bilder av silkemyke presentasjoner og elegante buktninger på fluesnøret. Jeg fantaserer ikke om drømmefisken, det digre ørretmonsteret som venter på meg et eller annet sted. Jeg stirrer ikke lengselsfullt på bilder av lystfiskere som poserer med grove ørreter og tenker ikke «bare det var meg». Jeg har ikke handlet fiskeutstyr i store kvanta for å dulme abstinensene.

Likefullt kjenner jeg på meg at jeg har fått et akutt tilfelle av fiskefeber. Jeg har nemlig et bilde i hodet. Ikke av stor fisk. Ikke av mellomstor fisk en gang. Ei heller et bilde av dyrt fluefiskeutstyr i sving over eksklusive ørretelver eller av en munter kameratgjeng i lystig lag ved elvebredden etter dagens vellykkede troféjakt.

Bekken

Bekken. I skyggen, under berget - der venter ørreten.

Det er ikke noe stort prangende bilde, ja, det er nærmest for en parentes å regne i forhold til det gjengse bildet av fluefiske – ja, kanskje fiske generelt – som vi presenteres for gjennom blader, film og reklame. Det er bildet av en bekk. Mitt bilde. Min bekk. Den ligger bare en kort sykkeltur unna. Noen steder renner den trang og dyp gjennom en bekkekløft. Andre steder er den mer å regne som en steinrøys. Innimellom ligger kulpene. Små og dype kulper, grunne kulper.

Fisken er liten her. Ørret lengre enn en fot er stor fisk her. Men ørreten fyller bare en liten del av bildet. Ikke på grunn av sin diminutive størrelse. Nei, her stjeler bilderammen oppmerksomheten. Den tette, mørke granskogen mot vest, de tørre furumoene mot øst. Grevlingen som tusler mellom granleggene. Blåvingevannymfene i fluoriserende elskovsdans over vannet, den stille lyden av vann som risler. Døgnfluene danser elegant over den lille kulpen, vårfluer trekker striper over vannspeilet. Og midt i det hele: En voksen mann, nede ved vannkanten. Krabbende på alle fire, med en underlig kort fluestang i hånda og et gutteaktig glis om munnen.

Reklamer

Om Mikkel Soya

Outdoor magazine writer, author and photographer with a soft spot for biking and paddling.
Dette innlegget ble publisert i Fiske og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Fiskefeber

  1. Bjarke sier:

    Kære Mikkel,
    Jeg hørte en lille fugl synge om jeres blog. Hvor er den bare fin! Vi nyder at se de fantastiske billeder og læse den finurlige tekst. Det giver altid et ekstra lille pift at læse norsk 🙂 Nogle passager er helt Erlend Loe-agtige. Det er god inspiration til selv at komme ud – selvom det snarere er kulturlandskabet rundt hjørnet her på egnen. Vi har fået en lille favorittur til højen på den anden side af Rygetskov. Håber at gå den med jer til sommer. Kærlig hilsen fra os 4 i Værløse.B

  2. Kære Bjarke
    Tak for de ualmindelig fine ord – og når jeg ved de kommer fra en mester ved tastaturet, er jeg ikke mindre glad for de pæne ord. Vi glæder os rigtig meget til at se jer når sommeren kommer. Både i huset og på højen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s