Turen går til Trillemarka

Furugadd i skumringen.

I fjor bestemte Lars, en god venn fra studietiden i Danmark, og jeg at tiden var overmoden for en vintertur. Med truger på beina og tøy, soveposer og mat til fire dager på ryggen dro vi til et skogområde rett nord for naturreservatet på Kolknutfjellet. Det ble til fine dager med mye fotografering, litt pilking og flotte naturopplevelser i kulda.

I år ville Lars på ski. Jeg grublet en stund på hvor vi skulle legge reisen denne gangen. Da han sa at han gjerne ville på oppdagelse i fjellskogen, samtidig som vi ikke skulle kaste bort for mye tid på reising, behøvde jeg ikke tenke meg om lenge:

– Turen går til Trillemarka!

Den var han med på. Jeg skrøt fælt av området, selv om jeg aldri hadde vært der, men kunne likevel ikke la være å fortelle litt om den kontroversielle vernesaken av området, der det til tider gikk hett for seg med drapstrusler, punktering av bildekk og utskjelling av besøkende naturfotografer. Beliggende på høydedraget avgrenset av Numedal, Sigdal og Lyngdal var det bare en times kjøring med buss fra Kongsberg, attpåtil til en hyggelig pris. Noen hundrelapper fattigere og en drosjetur rikere stod vi så på en skogsbilvei ved Kulpeset, rett vest for Vardefjell. Sola var på vei ned, men månen lyste fint opp. Etter å ha fulgt en preppet skiløype dro vi inn i skogen og fant en leirplass i skogkanten ved en myr.

Snøen bærer akkurat

Snøen bærer akkurat, bortsett fra i vestvendte hellinger, hvor vi ubønnhørlig tråkker igjennom.

Nå er det så blitt morgen, og foran oss ligger Trillemarka og venter. Vi skjønner fort hvorfor løypa vi hadde fulgt dreier av mot øst. Det blir litt jobbing for å komme sydøstover og ned fra kollen vi hadde overnattet på. Det er mulig at mer garvede skiløpere bare hadde kastet seg utfor skråningene, men med sekken full og fotoutstyr dinglende rundt halsen har vi ikke i sinne å kopiere Sondre Norheims bedrifter.

Etter å ha brukt en halv dagsmarsj på å kave rundt i snøen, flater landskapet ut etter lunsj. Sporene i snøen røper noen av beboerne i området: Et revespor har så digre avtrykk etter potene at vi et kort øyeblikk vurderer om det kan ha vært gaupe. Musesporene går fra tre til tre. I et heng med tett granskog har måren hoppet på snøen mellom trærne. Haresporene krysser hverandre bortover snøflatene fra bjørkekratt til bjørkekratt, sammen med spor etter rype eller orrfugl, og midt oppi det hele har en røyskatt galoppert avgårde.

Lars langer ut over Store Øytjønn

Lars langer ut over Store Øytjønn.

Skogen er gammel her, og furugaddene peker som spyd opp mot himmelen. En av dem er oversådd med en iriserende grønn lav, nærmest som en selvlysende utgave av reinlav. Ingen av oss har sett noe liknende før og skjønner at dette er noe spesielt.

– Ulvelav, proklamerer Lars. Han har i motsetning til meg gjort hjemmeleksen sin, vet at ulvelaven er å finne her inne, og serverer en historie om at den i gamle dager ble brukt til å forgifte ulv med. Den blir fotografert etter alle kunstens regler i det grå ettermiddagslyset, før vi trekker ned mot Langevatn. Her finner vi en liten sildrebekk med åpent vann og beslutter oss for å slå leir – utsikten til å slippe å smelte snø oppveier lysten til å gå videre.

Ulvelav. I Trillemarka finner du flere andre sjeldne lavarter, blant annet det som kanskje er forløperen for juleglitteret - huldrestry

Ulvelav. I Trillemarka finner du flere andre sjeldne lavarter, blant annet det som kanskje er forløperen for juleglitteret - huldrestry.

Leirliv ved Langevatn

Leirliv ved Langevatn.

I løpet av natten hører vi den fine lyden av snøfnugg som lander på teltet. Vi våkner om morgenen til syv, kanskje åtte centimeter nysnø og et fantastisk vinterlandskap. Vi følger likegodt en preparert skiløype vi dumpet over ved leirplassen kvelden før. Den er ikke merket av på kartet, men et løypekart på et skilt vi kommer forbi viser at løypenettet i Trillemarka er betydelig mer omfangsrikt enn turkartet vårt indikerer.

Sola bryter gjennom skydekket, og det er vanskelig å skape framdrift – kameraet må fram gang på gang for å fange det hvitkledde skoglandskapet. Når vi endelig kommer ned til Gamleseter, møter vi på tre karer som ligger i lavvo ved Låkåsetvatnet. Vi får en hyggelig prat, før vi labber videre. Fellene kladder og gir uansett håpløs glid i løypa, så vi tar de likegodt av. Kort etter kommer den lokale løypekjøreren forbi på snøscooter, og vi får en trivelig snakk og flere gode tips til rutevalg.

Trillemarka i vinterskrudd

Trillemarka i vinterskrudd.

Nede ved Låkåsetvatnet kladder snøen selv på blanke ski, og når vi attpåtil er sløve med orienteringen, blir det tungt å komme seg over det lille vannet. I østenden møter vi oppsynsmannen fra Statens Naturoppsyn. Vi får en snakk om reservatet og litt om stemningen i dag. Lokale vi har snakket med har diskret løftet på sløret i forhold til deres holdning til reservatet med kommentarer som «nå kan vi ikke lenger hogge ved til hyttene lenger, men må transportere den inn» eller «her har det vært hogd for ikke så lenge siden», som for å underminere grunnlaget for vern.

Og jeg skjønner det egentlig godt. Det må være mer enn surt å se arealer man før hadde råderett over, generasjon etter generasjon, nå ligge mer eller mindre ubrukt hen. Men det paradoksale er at selv om det har vært hogd i flere områder inne i Trillemarka, ja, tenk bare på Sølvverktiden i Kongsberg, så er dette et av de best bevarte økosystemer i skog i Sør-Norge. På trugetur i Vassfaret tilbake på nittitallet, i den såkalte «villmarksdalen», kunne kjæresten min og jeg ved selvsyn konstatere hva som skjer når vernebestemmelsene er ulne – moderne skogsdrift hadde spist seg inn i hjertet av dalen. For å unngå at noe liknende skjer i Trillemarka, framstår kanskje reglene som firkantete, men det spørs om ikke nettopp dette er påkrevd, hvis vernet skal ha noen hensikt.

Statens naturoppsyn

Statens naturoppsyn.

Det er viktig at ikke all skog ender opp i konvensjonell skogsdrift. Tidligere tiders plukkhogst, der skogen forynget seg selv, står i sterk kontrast til dagens snauhogst. For å bevare artsmangfoldet i skog, blir det derfor ekstra viktig med slike store sammenhengende områder, der pressede arter er i mindre risiko for lokal utdøing, enn i små reservater.

Oppsynsmannen forteller at stemningen er bedre i dag. Han kan også bekrefte at det er ulvelav vi har sett og at den har gode bestander enkelte steder her inne. Han har også oppsyn over Skrim og Sauheradfjella naturreservat, men synes Trillemarka er flottest. Det må vi gi ham rett i!

Lav fullmåne over Trillemarka

Lav fullmåne over Trillemarka.

Etter bakkene opp fra Myklevatn, skjærer vi vekk fra løypa og legger oss til i granskogen vest for Store Øytjønn. Neste dag bruker vi på oppdagelse og fotografering i den gamle skogen. Små flokker med grankorsnebb, dompap, toppmeis, kjøttmeis, blåmeis, granmeis og trekryper kommer forbi. Kallet fra en flaggspett høres litt lenger borte i skogen. Jeg får akkurat lurt meg til et bilde av tretåspetten, når den klatrer oppover stammen av en tørrgran. Senere leker jeg meg med å bruke blitzen til å fotografere lav med, mens det mørkner i skogen rundt meg. Og så hører jeg det. Først utydelig, som om lyden kommer fra meg selv, inne fra mitt hode. Men så er den der igjen – tydeligere denne gangen, umiskjennelig. Spurveugle. Jeg skynder meg ned lia til den og når noen bilder før skumringen glir over i tidlig nattemørke.

På fotojakt

På fotojakt.

Skjegglav

Skjegglav.

En toppmeis strekker på vingene

En toppmeis strekker på vingene.

Spurveugla synger i skumringen

Spurveugla synger i skumringen.

Spurveugle er sammen med perleugle den vanligste uglearten i Trillemarka

Spurveugle er sammen med perleugle den vanligste uglearten i Trillemarka.

Senere på kvelden foreviger vi leiren, badet i lyset fra den største fullmånen på nitten år. Selv om våren er rett rundt hjørnet, knirker det i snøen og termometeret viser 14 kuldegrader. Jeg blir stående ute i månelyset under stjernene og lytte etter perleugla, men den trolske lyden er ikke å høre noe sted.

Månen dukker opp over skogkanten

Månen dukker opp over skogkanten.

Leiren ligger badet i lyset fra den største fullmånen på nitten år

Leiren ligger badet i lyset fra den største fullmånen på nitten år.

Neste morgen er turen så og si over – vi skal bare tusle ned til Store og Vesle Øytjønn og deretter følge skogsbilveien ned til Rollag kirke. Med senkede skuldre, slapp orientering og god tid, bommer vi så det ljomer i åssidene. Vi følger noen skispor som tilsynelatende går riktig vei, ender i feil dalføre og holder på å dumpe ned i Lyngdal, før vi tar inn over oss at vi etter dager med finorientering utenfor løypene har dummet oss skikkelig ut. Ja-ja, vi får fin utsikt til Tekslehogget i sør, en drøy oppstigning til sørenden av Trillemarka-reservatet og en liten konsert fra en spurveugle, før vi dehydrerte og daffe kan suse ned bakkene til Rollag noen timer senere. Dagens lærepenge? It ain’t over ’till it’s over!

Lars beholder sitt gode humør, selv om vi må gå mer enn tre ganger så langt som planlagt den siste dagen

Lars beholder sitt gode humør, selv om vi må gå mer enn tre ganger så langt som planlagt den siste dagen.

Advertisements

Om Mikkel Soya

Outdoor magazine writer, author and photographer with a soft spot for biking and paddling.
Dette innlegget ble publisert i Foto, Natur, Turberetninger og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Turen går til Trillemarka

  1. Tilbaketråkk: Turåret 2011 – et tilbakeblikk | Villmarka rundt hjørnet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s