Måneskinnstur på Sveinsbufjellet

Vi gjør klar til avmarsj fra Landroveren til Håkon

Vi gjør klar til avmarsj fra Landroveren til Håkon.

Halvmånen lyser opp det åpne skoglandskapet rundt oss, og skiene glir såvidt framover i kulda på den finslepne nysnøen. Det er ikke mørkere enn at vi fint kan gå uten hodelykter. Et stykke framme ser Audun og jeg silhuettene av Håkon og Bjørn Inge på en liten bakkekam. Varmen har vendt tilbake i fingre og tær, og vi går og nyter vinternatta i fulle drag i en av norsk skogverns større suksesser: Det 123 kvadratkilometer store Skrim og Sauheradfjella naturreservat. På tross av at enkelte verdifulle områder ikke kom med, står vernet i sterk kontrast til den pinefulle prosessen i Trillemarka. Skrim og Sauheradfjella naturreservat har kommet til gjennom frivillig vern og har dermed en helt annen lokal støtte enn det som var tilfellet i Trillemarka-prosessen. Om det hadde vært mulig å beskytte de biologisk verdifulle områdene i Trillemarka gjennom frivillig vern er en annen historie.

Det er ikke bare barn som liker sjokoladepause

Det er ikke bare barn som liker sjokoladepause!

Det er ikke mer enn omlag fem kilometer inn til Sveinsbuhytta fra Breiset, men det går smått på det trå føret. Oppe på Sveinbufjellet ser vi Kongsberg lyse opp mot nord. Etter en frisk nedkjøring i løssnøen kommer vi fram til hytta. Med sein avgang fra Breiset har klokka blitt bortimot elleve. Vi har med oss hunden Jonsen og må ta til takke med sikringsbua. Egentlig er det perfekt, for det går raskt å få varmet opp den lille bua.

Etterpå venter god mat og drikke. Det er lenge siden vi har vært på tur sammen og det er mye vi må prate om. Utenfor det lille vinduet viser gradstokken fjorten kuldegrader, men det merker vi lite i her inne ved ovnen. Vi blir sittende langt ut i de små timer.

Egg, bacon og baked beans til frokost

Egg, bacon og baked beans til frokost.

Morgenen kommer med frokost i engelsk tradisjon – bacon, baked beans og egg. Audun og Håkon må returnere til firehjulstrekkerne på Breiset. Bjørn Inge og jeg setter kursen mot Meheia og Timeekspressen tilbake til Kongsberg. Vi har dagen foran oss og gleder oss til å loffe gjennom reservatet.

Sikringsbua på Sveinsbu

Sikringsbua på Sveinsbu.

Håkon

Håkon.

Det første stykket er nokså åpent, med skrinn furuskog og en og annen pistrete gran. Små koller, tjern og myrer glir over i hverandre i én stor mosaikk i det småkuperte vinterlandskapet. Himmelranden fylles av Lifjella, Nordefjell, Jonsknuten, Skrimfjella og Gaustadmassivet med den dypblå vinterhimmelen over oss. I nordhellingene har de få periodene med mildvær ikke hatt noen effekt og vi morer oss med løssnøkjøring. Sunnmøringen Bjørn Inge kaster seg utfor hver skrent han kommer over med puddersnøen fykende rundt seg. Ikke nok med at jeg har danske aner, men med mine skarve 176 centimeter har jeg mine fulle hyr med å svinge de 205 centimeter lange fjellskiene dit jeg vil mellom små bjørker og grove furulegger. Heldigvis er det ingen andre tilskuere til min ynkelige oppvisning enn Bjørn Inge, og han er ikke en mann som sladrer.

Jonsen. Slike hunder får meg til å ønske meg en turhund

Jonsen. Slike hunder får meg til å ønske meg en turhund selv.

Det går ikke akkurat raskt framover. Løssnøen er tung å gå i, og vi drøfter jevnlig rutevalg for å komme billigst mulig til Meheia. Helst vil jeg bare daffe rundt og fotografere hele dagen, men det har vi ikke tid til. Jeg blir hengende etter Bjørn Inge, og til sist må jeg pakke ned kameraet for å få litt framdrift. Etter en fin utforkjøring kommer kameraet likevel opp igjen: Foran oss troner en svær kjempe av ei tørrfuru. Vi blir stående og beundre den furete stammen som strekker seg opp mot himmelen.

Sveinsbufjellet - en liten villmark ikke langt unna by og land

Sveinsbufjellet - en liten villmark ikke langt unna by og land.

Litt senere skrår over en liten myr og skyter fart ned en mørk, nordvendt li mellom høyreiste graner. Så er det slutt på magien: Vi tråkker ut av skogen, over et lite tjern og kommer bort til skogsbilveien som skal ta oss ned til Meheia. Bevares, det er fortsatt fint her, men skogbrukslandskapet tåler ikke sammenlikning med det flotte terrenget vi nettopp har trukket skispor gjennom.

Tørrfurua - villmarkas organiske monolitt

Tørrfurua - en organisk monolitt.

Framme ved Meheia faller temperaturen raskt i kveldsmørket, og er så vidt nede på minus 19 når vi klatrer fornøyde ombord i bussen. På vei hjemover drømmer jeg om nye ski: Brede, korte planker til labbing og lek i løssnøen!

Pudderglede på ski - Bjørn Inge viser hvordan det skal gjøres

Pudderglede på ski - Bjørn Inge viser hvordan det skal gjøres.

Reklamer

Om Mikkel Soya

Outdoor magazine writer, author and photographer with a soft spot for biking and paddling.
Dette innlegget ble publisert i Turberetninger. Bokmerk permalenken.

3 svar til Måneskinnstur på Sveinsbufjellet

  1. Bjørn Inge sier:

    Nydelig tur og flott artikkel! klar for nye opplevelser med gutta…

  2. Ja, det var en skikkelig fin tur – klar for nye, små eventyr her også.

  3. Tilbaketråkk: Turåret 2011 – et tilbakeblikk | Villmarka rundt hjørnet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s