Villmark, skogbruk og en hjelpende hånd til spurveugla

Kasse til Spurveugle

Kasse til spurveugle. Inngangshullet er ekstra dypt, slik at det minner om redehullet til flaggspetten.

 

Den venstre foten min står på nederste trinn på den hjemmesnekrede stigen, som består av bare ett ben, laget av en tynn bjelke, og spendt fast med reimer til grantreet. Trinnene er små klosser på omlag fire ganger fem centimeter. Akkurat når jeg skal til å sett høyre fot på neste lille trinn, sklir venstre skistøvel av det nederste trinnet. Jeg unngår såvidt å smelle haka i et av trinnene, før jeg lander på bakken, vel og merke på beina.

– Håper spurveuglene verdsetter min innsats, tenker jeg og gjør et nytt forsøk.

I miljøverndepartementets offentlige utredninger har villmarkspregede områder blitt definert som «områder som befinner seg mer enn 5 kilometer fra tyngre tekniske naturinngrep. Tyngre tekniske inngrep omfatter blant annet alle typer veier, jernbaner, kraftlinjer, magasiner, rørgater og regulerte vassdrag. Denne definisjonen er ment som et praktisk verktøy for planlegging og forvaltning, konstruert ut fra hva som er teknisk mulig å framstille på kart og som samtidig er objektivt og udiskutabelt».

Ut i fra denne definisjonen er det fint lite egentlig villmark over nærskogen vår. Ser man på luftfoto over landskapet likner det et hvilket som helst østlandsk lappeteppe av ungkulturer, hogstflater, kraftgater, veier og en og annen stubb med skog som nærmer seg såkalt hogstmoden alder. Det er få steder trær trenger å være bekymret for å gå en sykdomsbefengt alderdom i møte – aktiv dødshjelp av hogstmaskiner sørger for det. Okay, nå smører jeg tjukt på her.

Det er kronglete å klatre oppover stammen med en hånd – den andre hånden holder uglekassa. Oppe på toppen av den lille stigen skjønner jeg at dette ikke blir enkelt. Jeg trenger rett og slett en arm til. Skistøvlene med NNN-såle er ikke det mest velegnede å klatre rundt i trær med, og jeg føler meg ikke særlig kry. Til slutt ender jeg opp med å klamre det ene benet rundt trestammen, mens det andre hviler på det øverste, glatte trinnet. Slik får jeg begge armene fri. Nå må jeg bare sørge for å ikke glemme bort beina. Litt uoppmerksomhet, så er det rett ned. Det er ikke så høyt, men med haken inntil trestammen kan det bli et ublidt møte med stigen på vei ned.

Når gammelskogen forsvinner, forsvinner også de artene som var knyttet til den. La oss sette det på spissen: Se for deg en blomstereng med sine mange livsformer. Hva tror du skjer med artsrikdommen om vi snauklipper engen og pleier den som greenen på en golfbane?

Vi trenger selvsagt tømmer og moderne skogbruk er kommet for å bli. Likevel er det viktig at vi er konsekvensene bevisst. I en svensk undersøkelse sammenliknet man tettheten av fugler i naturskog og i hogstmoden kulturskog, altså ikke ungskog. Her fant man at naturskogen hadde to til seks ganger høyere tetthet av fugler, avhenging av om de ruget i hule trær eller busker. Med dagens driftsformer er store arealer dekket av hogstflater og ungskog med enda lavere tetthet av fugler. Sett i lyset av dette er det viktig at det i det minste blir igjen lommer av gammelskog her og der – refugier for arter som ikke klarer seg i det konvensjonelle skogbrukets monokulturer – om det så ikke kan karakteriseres som villmark. Så får en håpe at det er nok.

En liten eventyrskog

Jeg kom over en liten eventyrskog på veien.

Ståltråden rundt uglekassa er for slakk, og jeg må prøve å stramme en gang til. Beina begynner å få nok, og det som på klatresjargong går under navnet «symaskinlegger» begynner å gjøre seg gjeldende – leggene sitrer av melkesyre. Men jeg vil ikke ned nå, har ikke tid, det blir snart mørkt og det er for surt å legge igjen kasser. Til sist greier jeg å få strammet opp ståltråden, og med pinner inntil stammen er barken godt beskyttet.

Heldigvis kan du og jeg gjøre noe for skogens hullrugere. Oppsetting av redekasser kan øke tettheten av denne gruppen av fugler betraktelig. Denne gang var det spurveugla som stod for tur. Først gikk jakten på et egnet sted å sette opp kassene. I nærskogen vår skal man lete med lys og lykte etter skogens eldre innbyggere blant furuer og grantrær. Her er luftfoto og kart en god hjelp. I bortgjemte bekkekløfter og bratte skråninger kan man være heldig å få øye på gamle tørrfuruer eller vindfall, som kan indikere at skogen har fått stå en stund. Og jeg fant da også et par små flekker. Gammel skog gir høyere tetthet av fugl og mus og dermed er matfatet til uglene sikret.

Fire kasser senere står jeg i skumringen ved det siste treet. Så langt så godt. Med kasse nummer fem under armen er jeg på vei opp de siste trinnene. Selv om jeg har sparket snø av støvlene først, sklir likevel den ene skistøvelen av før jeg får sukk for meg. Jeg når å dytte meg vekk fra treet før jeg lander mer eller mindre kontrollert. Snøen tar imot uglekassa.

– Godt at jeg ikke laget den lille stigen høyere, tenker jeg for meg selv.

Ni timer etter at jeg dro, og adskillige kilometer på ski og truger senere, labber jeg hjem i mørket i sjutida. Hvis en spurveugle leser dette, så hadde vært hyggelig å bli invitert på kaffe og kaker, når vi kommer forbi og hilser på til våren.

Advertisements

Om Mikkel Soya

Outdoor magazine writer, author and photographer with a soft spot for biking and paddling.
Dette innlegget ble publisert i Natur. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s